For noen uker siden var jeg pårørende på akuttmottaket i Tønsberg. Som de aller fleste andre dager var det også andre der den dagen, og både venterommet og pasientrommene var til tider tettpakket. Siden situasjonen ikke var akutt, kom vi et stykke bak i prioriteringskøen. Heller ikke i køen var vi alene, og havnet etter hvert på et rom med 5-6 andre personer. Til felles hadde alle i rommet dette: Ingen var nære ved å dø, og alle måtte vente. Vente på vakthavende lege, som skulle se på prøver, muligens konsultere med andre fagpersoner, og deretter ta en vurdering på om du skulle ut derfra, eller legges inn på sykehus for videre behandling.
MAS, MAS OG MER MAS Tiden gikk, og vi lå og satt der. Om ikke denne legen kunne komme snart? Det murret litt i noen av sengene bortover i rommet. Sykepleiere kom og gikk. Tok prøver, stilte spørsmål, ordnet ditt og fikset datt. Men det alle lurte på, kunne ingen svare på: Når kommer legen? Jeg husker ikke hvordan, men et rykte begynte plutselig å svirre på noens lepper: Legen skulle komme klokka 20. Det så ut til å berolige de fleste. Klokka ble 20, og ingen lege dukket opp. Klokka 20:15 begynte maset igjen. Hvor ble det av legen? Igjen ble sykepleierne som var innom rommet svar skyldige. En av pasientene truet til og med med å reise hjem om ikke den hersens legen kom snart. For dette ble nemlig for dumt.
REALITETSSJEKK Det var omtrent da min tålmodighet tok slutt. Ikke overfor den forsinkede legen, men overfor flere av pasientene og de pårørende. Dette er et akuttmottak, og da er det de sykeste som får hjelp først. Hvor mange som er sykere enn akkurat deg eller den du er pårørende til på akuttmottaket, er kun basert på tilfeldigheter. Noen ganger er det mange, andre ganger færre. Noen ganger blir det lang ventetid, sånn er det bare. Det er ingen lege som ønsker at du skal vente i timesvis før du får avklart situasjonen din. Hva tror du egentlig legen har drevet med de timene? Sovet?
Les hele saken i
jarlsbergavis.no